Præ-Scandinavia markerer den første kunstneriske og forskningsmessige aksen innen NIMA, der arkimusikalske former, resonanser og perceptuelle strukturer ble utforsket som grunnlag for et nytt nordisk uttrykk. Serien oppsto som et forsøk på å forstå hvordan rytme, geometri og naturens stille orden kan danne et sammenhengende språk som både skanner betrakteren og samtidig blir formet av ham. Dette utgjør kjernen i instituttets tidlige arbeid med å kartlegge forholdet mellom form, bevegelse og menneskelig persepsjon.

Historien til Præ-Scandinavia kan spores til et ønske om å finne en nordisk «første form» – et møtested mellom mytologi, landskap og subjektiv erfaring. I denne perioden utviklet NIMA
verker som undersøkte en ny måte å erfare kunst på, der oppmerksomhetens arkitektur fikk like stor betydning som det visuelle materialet. Serien fungerte som et laboratorium for

synkronisering og desynkronisering, og viste at estetiske strukturer kan fungere som perceptuelle instrumenter, snarere enn dekorative objekter.

Præ-Scandinavia danner derfor grunnlaget for NIMAs metodiske ramme: arkimusikalske komposisjoner, metayadroniske relasjoner og perceptuell geometri. Arbeidet etablerte tre nøkkelprinsipper for instituttet:
a) formens evne til å bære rytme,
b) rommets evne til å skape resonans,
c) menneskets evne til å endre struktur gjennom observasjon.

Disse prinsippene ble senere videreutviklet i instituttets pedagogiske og teoretiske retninger, og danner en historisk linje mellom kunstnerisk praksis og systematisk forskning. Præ-Scandinavia er i dag forstått som instituttets første arkitektoniske steg – et punkt der kunst, natur og persepsjon møttes for å skape en ny nordisk grammatikk.

Serien utvikles fortsatt i takt med instituttets formelle etablering og fungerer som en primær inngangsportal for å forstå NIMAs visuelle tradisjon og dets søken etter et moderne, nordisk konsept for form og bevissthet.